Kjære Unique Mind ESP. Jeg ønsker å dele en sterk og sann historie, som kanskje kan gi håp og hjelp til andre.

"Tore" kom til vår familie etter å ha blitt utredet ved en barne- og ungdoms psykiatrisk ungdomsinstitusjon. Bakgrunnen for denne utredningen var at han hadde tatt totalt styring hjemme, både over mor og yngre søsken. Han hadde stort fravær på skolen, ca ¾ av skoleåret. Mor hadde mistet helt styrningen over han på alle felt, og ble fysiske syk av situasjonen.

UTDRAG AV EPIKRISE.

DIAGNOSE:
Uspesifisert gjennomgripende utvikligsforstyrrelse. Spesifikk utviklingsforstyrrelse i motoriske ferdigheter. Betydelig og utbredt sosial forstyrrelse. ADI(Autism Diagnostic Interview): "Tore" skårer under cut off for autisme på alle områder (dvs. repeterende adferd og stereotype mønstre). Det er tydelig at "Tore" har vansker i forhold til sosialt samspill. Han beskrives som lite fleksibel og styrende, og vil at alt skal foregå på hans premisser. Undersøkelser gir bilde av en autistisk preget sosial hemning som er lik Aspergers syndrom. Både familie og andre som omgås ham vil sannsynligvis trenge profesjonell veiledning.

Sommeren samme år var situasjonen helt låst, og han kom til oss. Han skulle opprinnelig være her til barnevernet hadde funnet en institusjonsplass til ham, noe han nektet. Det ble derfor bestemt at han kunne bo her, dersom han møtte på skolen. Hvis det ikke fungerte, måtte han videre på institusjon.

Han hadde tilbrakt det siste året hjemme på sofaen, uten å ha utført noe annet enn å se på tv og spille dataspill. Han hadde ingen rutiner på noe som helst. Alt måtte innlæres på nytt. Vaske seg, dusje, pusse tenner, skifte klær, spise faste måltider, spise med kniv og gaffel, gå på skolen, sosialt samvær ++++. Han spiste kun pølser og pizza til alle måltider, og måtte "lære" å spise brødmat, poteter og lignende. Det var en lang vei å gå for oss alle.

Vi har to egne barn, en eldre og en yngre, og de har tatt i mot han på en fantastisk måte. De har aldri sagt et stygt ord til han, og har støttet han på alle måter. Dette er ganske uvanlig i hjem med fosterbarn, da det ofte oppstår konflikter.

I mai 2004 tok jeg mitt første kurs, og i september samme år repeterte jeg. Under en øvelse i september, fikk jeg en veldig klar melding: Du skal jobbe med ungdom og ESP-kurs. Dette klarte jeg ikke å tolke der og da, og tenkte på det i flere dager. Meldingen var så sterk, men samtidig skjønte jeg ikke hva den ville si meg. Jeg hadde jobb, og hadde ikke tenkt å bytte jobb. Syns i grunnen jeg hadde mer enn nok å gjøre i den situasjonen vi var.

Jeg ringte Deborah etter noen dager, for jeg MÅTTE ha et svar. Hun skulle ikke ansette noen, og ba meg spørre ved bruk av en av teknikkene, hva dette skulle si meg. Det gikk lang tid før jeg skjønte at det var "Tore" jeg skulle jobbe med.

Jeg brukte ALT jeg hadde lært på kurs for å få han på rett kjøl, og sakte men sikkert gikk det framover. Han gikk på skolen hver dag, og vi klarte å innarbeide rutiner igjen, en etter en. Han kom stadig med kommentarer, hvor han var overrasket over hva jeg klarte å få han til å gjøre. Er du magisk eller noe?, var et av hans stadige spørsmål.

Teamet som hadde utredet han, var så overrasket over hans framgang, at de ba om et møte med skolen og oss som familie, i mai året etter. De ønsket å se hva som kunne være nøkkelen til denne store framgangen. Det er meget sjelden at barn som er i så dårlig forfatning som han, har så stor framgang, var deres kommentar. Det er dette vi ønsker, men det skjer aldri. Hans tilstand var så dårlig, at de var redd for livet hans. Hans mor sier også at hun tviler på om han hadde vært i livet i dag dersom han hadde fortsatt å bo hjemme.

På møtet med skolen, ble det stilt spørsmål om hva de hadde gjort for å få til dette. De svarte at de hadde satt inn litt ekstra resurser i klassen, og at det ble fordelt på alle elevene, da det var flere i klassen som trengte litt ekstra. Det er derfor ingen som merker at det er noe spesielt med "Tore". Da tok en av utrederne seg til hodet, og sa: DET ER IKKE MULIG.

"Tore" går i dag siste året på videregående, og har bestemt seg for studieretning neste år. Han trener, og har fått seg en liten jobb etter skoletid, et par dager i uken. Han har også utvidet sitt sosiale nettverk, og oppsøker selv kammerater, noe han aldri gjorde tidligere. "Tore" har flyttet grenser, som overrakser han selv også. Det er ikke få ganger han har sagt til meg: - ikke vet jeg hva du gjør med meg, men du får meg til å gjøre ting jeg aldri har gjort før, og som ingen andre har klar å få meg til å gjøre. Er du synsk? - noe magisk må det være med deg.

I dag framstår han som en kjekk ung mann, som det er vanskelig å se er litt annerledes. Da han kom hit, var det ikke vanskelig å se at noe var forferdelig galt. Dette var tydelig både i oppførsel og kommunikasjon med andre.

Han er et levende bevis på at dette fantastiske verktøyet vi har lært å bruke, virkelig fungerer.

Kan også tilføye at vi har ikke fått profesjonell veiledning underveis. "Tore" har heller ikke hatt hjelp av profesjonelle etter hans første utredning. Jeg har kun brukt det verktøyet jeg har lært på kurs.

En stor takk til Unique Mind ESP

Klem fra Gunn